SIVERT HØYEM "DANCING HEADLIGHTS"
"In the mahogany ballroom
You told me how you wanted to make love
Downing your Long Island iced tea
You said that you loved me"
(Living it Strange)
«it’s just a pop album. Not much to talk about, really — a handful of tightly arranged pop songs, organically recorded with my band, and mixed in the grandest fashion possible by Bjarne Stensli,» says Sivert Høyem.
It’s weird to hear him talk about «pop». Pop music in 2024 means programmed beats, sampled sounds and autotune. Singer, songwriter and producer are very rarely the same person. Dancing Headlights is five guys live in studio, distorted guitars and hardly a digital tool in sight. Something further removed from the pop strategies of today is hard to imagine.
«Pop holds a different meaning for me,» Sivert says. «When I was a kid, they were still playing The Beatles on the radio. The Eighties was a wonderful era for pop and rock music, and I was the right age to take it all in, not bothering too much about which ”tribe” I should belong to. Everything was permitted, and everything was also tried. «Today, I find it harder to find pop performers to identify with. Lana del Rey is one. She is timeless without being retro, and this is my ambition as well».
Being of the right age, it’s easy to be reminded of the golden Eighties while listening to Sivert Høyem’s 2025 incarnation. The album opens with crashing waves and a couple of hot pop zingers. First is «Dancing Headlights», which could have been a song from the heyday of a-ha, maybe with a touch of late period Roxy Music. Sivert expresses his long admiration for a-ha, but seems to have forgotten the song «Living Daylights» (their James Bond tune), which rhymes neatly. The next song, the even more catchy «Love vs. The World», recalls the delightful memory of early Eighties pop/rock, in particular the robust pop classics of the Psychedelic Furs.
Pop songs are supposed to be about love, and Sivert is your expert supplier. He is a hard-boiled romantic, carrying plenty scars from the trenches of emotional warfare. This year’s «love-me-do» attempts are full of ambivalence, irony and paranoia, but also desperation, melancholia and nostalgia. Sivert Høyem could have had a second career as a marriage counsellor.
The most daring song in this collection is «Hollow», a song he wrote backstage in a break between two corporate events. «That’s when you really get to feel the hollowness of it all,» he smiles. The emptiness gave birth to an ambitious composition, highlighting Sivert as torch singer and the ghost of Sinatra’s «My Way». Most charming, in this listener’s opinion, is «Living it Strange», written with British guitarist Rob McVey. An aggressive swarm of distorted guitars and a fuzz bass line underpinsa love story told from the edge, developing into boogie and a kind of contemporary glam rock! «There may be some influence from Sonic Youth and Dinosaur Jr here as well,» Sivert says when we suggest he may be heading for the Seventies, musically. Album closer «Some Miserable Morning», with its touch of Golden Age Bob Dylan, is a rarity in pop history terms. This song was recorded live with a club audience the very first time it was performed in public. This happened at a club in Dresden named Alte Schlachthof. As the biggest Kurt Vonnegut Jr fan in the music business, Sivert naturally hoped this could be the actual site of the main story in the ultra-classic «Slaughterhouse 5», but that seems to have been located on the opposite river bank.
«As I said, there’s not really a lot to tell. I have an amazing band right now, and this material sounded so great in demo form that it just had to be captured more or less the way it was and delivered to the fans».
That is the meaning of «pop», anyway. From the latin populus, people = loved by the many, belonging to the people.
Torgrim Eggen, author
CAST OF CHARACTERS:
Sivert Høyem: vocals, guitar
Christer Knutsen: guitar, keyboards, vocals
Børge Fjordheim: drums, percussion, vocals
Cato Salsa: guitar
Øystein Frantzvåg: bass
Produced by Sivert Høyem & the band
Mixed by Bjarne Stensli
NOR
SIVERT HØYEM "DANCING HEADLIGHTS"
"In the mahogany ballroom
You told me how you wanted to make love
Downing your Long Island iced tea
You said that you loved me"
(Living it Strange)
«Det er ikke så mye å snakke om. En håndfull stramt arrangerte poplåter, spilt inn røft og organisk med bandet mitt, og mikset så grandiost som mulig av Bjarne Stensli,» sier Sivert Høyem.
Det er snålt når han snakker om «pop». Poplåter i 2024 består av programmerte rytmer, samplinger og autotune. Sanger, låtskriver og produsent er svært sjelden samme
person. Dancing Headlights er fem fyrer live i studio, vrengte gitarer og knapt et digitalt verktøy i sikte. Stort lenger fra tidens popstrategier er det knapt mulig å komme.
«Pop betyr noe annet for meg,» sier Sivert. «Da jeg vokste opp, spilte man fortsatt Beatles på radio. Åttitallet var en fantastisk æra for pop- og rockmusikk, og jeg var i riktig
alder, hørte på alt uten å være så opptatt av hvilken “stamme” jeg hørte til. Det var bare å ta for seg, det meste var lov og det meste ble prøvd. Nå synes jeg det er vrient å finne popartister å identifisere seg med. Lana del Rey er én. Hun er tidløs uten å være retro, og det er noe jeg også streber mot.»
For en som var med da det smalt, er det lett å oppfange ekkoer fra 1980-åra i Sivert Høyems 2025-musikk. Den åpner med bølgeskvulp og to solide pop-dragere. Først kommer «Dancing Headlights», som kunne vært en låt fra glansdagene til a-ha, kanskje tilsatt litt sein Roxy Music. Sivert er full av respekt for a-ha, men «Living Daylights» (gruppas James Bond-låt) hadde han glemt i farta. Låttitlene rimer så pent. Nummer to, den enda mer fengende «Love vs The World», har et lekkert strøk av tidlig åttitall og de robuste popklassikerne til Psychedelic Furs.
Poplåter skal handle om kjærlighet. Der er Sivert Høyem mannen å ha. Han er en hardkokt romantiker med mange arr etter trefninger i hjertenes skyttergraver.
«Love-me-do»-visene er fulle av tvisyn, ironisk distanse og paranoid beredskap, men også desperasjon, vemod og nostalgi. Dr. Høyem kunne hatt en parallell karriere som samlivsterapeut. Den dristigste vokale utflukten i samlingen er «Hollow», en låt Sivert skrev bak scenen i pausen mellom to sett på en firmaevent. «Det er da man virkelig kjenner på hulheten,» flirer han. Tomrommet fyller han med en ambisiøs komposisjon der Sivert nærmest sikter på Frank Sinatra og hans episke «My Way». Sjarmøretappen er etter min oppfatning «Living it Strange», den eneste låta Sivert ikke har skrevet alene, men sammen med den britiske gitaristen Rob McVey. En bisverm av overstyrte gitarer og fuzza bass ligger og gnurer bak en kjærlighetsfortelling fra skråplanet, som utarter til boogie og en form for glamrock! «Det er kanskje litt Dinosaur Jr og Sonic Youth i miksen her også,» kremter Sivert når vi antyder at han musikalsk nærmer seg syttitallet. Avslutningsnummeret «Some Miserable Morning», med sin touch av gullalder-Dylan i svingene, er en pophistorisk sjeldenhet. Låta er tatt opp live med publikum den aller første gangen den ble spilt offentlig. Det skjedde i en klubb i Dresden som heter Alte Schlachthof. Som musikkbransjens største Kurt Vonnegut-fan var Sivert spent på om dette var stedet forfatteren skildrer i klassikeren «Slaktehus 5», men det lå visst på den andre siden av elva.
«Som sagt, det er ikke så mye å snakke om. Jeg har et fantastisk band nå, og dette stoffet låt så bra på demostadiet at det ikke var noe å mikke med, bare spille det rett inn og få det ut til folk.» Det er det pop betyr, leksikalsk sett. Populær = folkelig, avholdt, noe som tilhører folket.
Torgrim Eggen, forfatter
DE SOM ER MED:
Sivert Høyem: sang, gitar
Christer Knutsen: gitar, keyboards, kor
Børge Fjordheim: trommer, slagverk, kor
Cato Salsa, gitar
Øystein Frantzvåg , bass
Produsent: Sivert Høyem & bandet
Miks: Bjarne Stensli
